Alf Prysen — Å den som kunne synge

Å, den som kunne synge en vise, ren og god Om liljene på marken, om elskov mellom to En vise med de gamle ord, men likevel så ny Som dagen når den dveler i det første bleke gry Å, den som kunne nynne med små. naive ord Om alt som er forunderlig og stort på denne jord - Og ikke satt og plapret som en narr i slottets hall Og gjentok alle andre, og seg selv . . . i verste fall Å, den som kunne synge i fryd når sol gikk ned Som nattergalens triller i Kongens grønne tre - Og sende blanke toner opp mot kveldens dunkle blå Og ikke først og fremst fordi at Kongen hørte på