Alf Prysen — Den skyldige

Hu Lisa hadde så streng en fader Hæin tukte dotter si med hogg og slag Og jinta bælja og vrei seg unna Og lurte far sin hår skapte dag Men verst var gubben om lordagsnatta Da læst'n døra så det orntlig skræll! Men jinta gikk og fekk gjort en stæga Og geipte lurt: «Hæin ska kåmmå lell!» Det var så silde en lordagsaften Og gubben snorke så stram og besk Og opp mot glaset klauv dotterfrier'n Med kvinnfolkrykte som bronsteikt flesk Og jinta fniste og hault i stegan Og stægan hadde et dårlig trinn Og trinnet knekte og stægan ramle Og gutten datt og kom itte inn Så vakne gubben og såg det hele Og jaga dotter si beint på dør Og jinta freste og skreik i døra: «Jeg skulle gjenne ha reist ut før!» Og gutten flaug over stokk og steiner Med ville auer og sputte blod Så la'n seg gjømt i no'n tette greiner Og bæinne stægan som gikk i to Moralen her den kan ramme mange O, strenge fader din skyld er stor O, pige vokt deg for syndens slange Send ikke sorg over far og mor O, unge mann, du som vil forføre Din skyld beskrives ei kan i ord! Men største skylda, det har nå snekker'n Som laga stæga tå røtne bord!