Alf Prysen — Den uskyldige

Det sto ei jinte i lordagsnatta Og sleit og reiv i ei gammal grind Hu freste illsint og kvasst som katta For hu var nare ta gutten sin Slik har det vøri, slik vil det bli I æill vår tid: Den uskyldige, den får svi! Hu riste grinda så hengsla knaka Hu sparke grinda så fjøla sprakk Ja, kjæm du itte din lange laka Ska du heretter ha mange takk! Slik har det vøri, slik vil det bli I æill vår tid: Den uskyldige, den får svi! Så tok hu spenntak og sparke grinda Så hardt hu kunne med foten sin Og bleik og rauøgd og sår og sinna Gikk jinta rett imot tjønna inn Slik har det vøri, slik vil det bli I æill vår tid: Den uskyldige, den får svi! Men like etter at hu var borte Kom gutten flygen' så svetten ræinn Med vasskjæmt hår og med strøkin skjorte Lurin såg visst gæli på klokka hæin Slik har det vøri, slik vil det bli I æill vår tid: Den uskyldige, den får svi! Nå var det hass tur å stå og grunne Og riste grinda i sorg og ve Og grinda svara så godt a kunne Men gutten skjønt' itte stort tå det Slik har det vøri, slik vil det bli I æill vår tid: Den uskyldige, den får svi! Hu har nok glømt meg for glade feler Nå driv a sikkert og svinge seg Nå slår je grinda i tusen deler Og sea flyg je sta og heng opp meg! Slik har det vøri, slik vil det bli I æill vår tid: Den uskyldige, den får svi! Men lorda'n etter var dom i sammen Og sammar'n etter s.å slo dom lag Og vilt vart glede og fryd og gammen — Men grinda ligg slik den dag i dag Slik har det vøri, slik vil det bli I æill vår tid: Den uskyldige, den svi!