Alf Prysen — Eplekartens sang

Vi hadde plukket eplene og høstet Ren hver topp og gren Og båret dem i kjelleren og lagt dem Pent i rad Men oppe i et epletre der hang en Liten kart igjen Den var så grønn og gusten, det var ingenting å ta Men da jeg hadde lagt meg og var sliten, trett og glad Da hørte jeg så tydelig at eplekarten sa: «Plukk meg, kjære, plukk meg Jeg fryser og spør: Si, du kan da ikke mene Jeg skal henge her alene Når du tenker på hvor kaldt og trist Jeg får det Når det Snør?» Da satte jeg meg opp og kunne slettes ikke sove mer For eplekarten talte gjennom ruta til meg inn Den sa: «Jeg så du først og fremst tok alle store epler ner Du lo og sang og klappet alle røde eplekinn Men, vet du, hele tia mens du plukket i ditt fang Så hang jeg høyt i toppen, og jeg ba deg gang på gang: «Plukk meg, kjære, plukk meg Jeg fryser og spør: Si, du kan da ikke mene Jeg skal henge her alene Når du tenker på hvor kaldt og trist Jeg får det Når det Snør?» Mens alle mine søsken har det godt og varmt på hyllen sin De ligger jo i kjelleren og har det lunt og trygt Så henger jeg her ute i den sure, kalde nattevind Som rister hele treet, og da skjelver jeg av frykt For natta er så mørk og kald og farlig, huttetu Og jeg er helt alene, kjære, søte, snille du! «Plukk meg, kjære, plukk meg Jeg fryser og spør: Si, du kan da ikke mene Jeg skal henge her alene Når du tenker på hvor kaldt og trist Jeg får det Når det Snør?» Ja, tenk du, slik sang karten der den hang i treet, helt forlatt Jeg krabbet bort til ruta og tok vindushaspen av Og ropte: «Tør du henge der alene bare nå i natt Så tar jeg deg i morgen!» — og tenk karten hvisket: «Ja!» Og neste dag så kløv jeg opp og plukket karten ned Og la den blant de andre, så nå har den ro og fred