Alf Prysen — Frida Tusenfryd

La andre synge viser om kjærlighet og dyd Jeg  nynner mine strofer om a Frida Tusenfryd En  kvinnelig Napoleon som sto i positur Med handa inn på barmen sin, og hatten litt på snurr Du fagre Frida Fant som alle hjerter vant Når  taterfargen frasa under skjørtets frynsekant Hu  var av Manseslekta og dro fra sted til sted Med mangen trofast buro hu i lyngen slo seg ned Men  støtt når dagen grydde og nattens rus forsvant Man savnet både jenta og litt jordisk gods iblant Men ska vi tala sant‚ du fagre Frida Fant Så ga du alltid tateren en himmelsk natt i pant Jeg  husker du en høst hos han Skredder-Hans fikk bo Og presten kom og tordnede om svovelpøl og glo Du felte angerens tårer og fulgte da han gikk Mens tusen røde jækler dansa can-can i ditt blikk Og prestens syndefall ble tap av sognekall Den gang de fant et taterskjerf i prestegårdens stall Du snedig var som regel og slapp fra det overalt Selv den gang lovens lenker mot din stolte nakke smalt Med lensmann sjøl som vakt du i cella fikk ditt ly Og ble din egen kausjonist før neste morgengry Ja‚ dine hete blikk til sjelens dybder gikk I kjærlighet og femkort tok du alltid siste stikk La kjærlighetens rose få blomstre på sin gren Og få sin sang om trofasthet beregnet kun på en Jeg synger mine strofer om a Frida Tusenfryd De ligger strødd for vær og vind i både nord og syd Jeg minnes Frida Fant og kjærlighetens pant Hver gang jeg ser en tusenfryd langs landeveiens kant