Alf Prysen — Hatten fra Kristiansand

Så skal du høre en liten vise Den er om Kari og Karis hatt Den kom med toget fra tante Lise Og var med sløyfer og bånd besatt Og hele hatten var himmelblå Og Kari lurte seg til å gå Igjennom stua Og over brua Og ut på vegen med hatten på Men under skyene høyt der oppe Kom sønnavinden fra fjerne land Nå var han sliten og ville stoppe Og se på alt som var underan Og vinden måpte og syns han så En liten himmel som kunne gå! For dypt der nede I sol og glede Gikk vesle Kari med hatten på .. Og vinden glante seg nesten svimlen På Karis hatt ifra Kristiansand Han trodde hatten var litt av himlen Som hadde blåst løs i en orkan «Og tenk om himmelen savner den Da er det jeg som får ris og skjenn Det er det beste At jeg får freste Å ta og blåse den opp igjen!» Så suste vinden mot trærnes topper Og laget leven i busk og kratt Han knekte greiner og brakk av knopper Og suste like mot Karis hatt Og hutsj! Der blåste han hatten vekk Og vesle Kari ble stiv av skrekk Og trærne spurte Og vinden svarte At selve himmelen var blitt lekk! Skal si de lo av det rare svaret! «Han er så dum at det gå'kke an! Det er jo Kari med hatten bare Som hun har fått ifra Kristiansand.» Og da så Kari i skauen kom Lå hatten stille i bær og blom Og alle trærne De lo seg gærne Av sønnavinden som var så dum!