Alf Prysen — Liljan Uti Dalen

Det vokste opp en lilja uti dalen En liten blomsterterne der opprandt Jeg stansede og så på denne ternan Til tårene på mine kinner randt Min fader og min moder ere døde Og de levnede så lite efter sig Og derfor må jeg henge i å trele For ei at traske vandringslivets sti Ja, mange haver rikdom hеr i verden Som perlеr og det rødeste gull De får dog intet annet efter døden Enn svøbeklut og tre skuffer muld Se Lasarus han var jo så fattig Han levde her i verden i stor trang Han fikk nok ingen kostelig begravelse Men englene i himmelen, de sang Lilla vennen haver mig overgivet Fordi jeg så fattesligen var Og derfor må hun søke seg en annen en En annen en som rikdommen har Nu går jeg og tenker kun på henne Thi' hun sto mitt hjerte like nær Fattigst ble jeg først på denne jorden Da jeg mistet den jeg evig holder kjær Om nogen av eder nu vil vite Hvem denne visa diktet har Så er det Anton Nilsson ifrån Värnamo 'Fron Vänerskogens sokn han dro