Alf Prysen — Møte

Je går her på en krøttervæg, den er så vond å gå Men likevæl så kjæm je hit når væla går på skrå Her kæin je gå i ørska, je er en liten mæinn Som går og sanker minner som blåbær i et spæinn Her gikk vi du og je Så går je bortom bjørkesnaret der vi satt og satt Så myggen nesten åt opp øss den lange lengsels natt Der sætt je meg og kvile og så tenkje je på deg Og nå kæin myggen kåmmå, hæin kæin gjenne bite meg Her satt vi du og je Så går je tel en gammal gard som ligg i ro og fred Og husa er så gamle at dom nesten røtne ned For meg var det en kongsgard om je itte slapp med inn Så trur je at det åpne seg ei lita hjertegrinn Her skiltes du og je Nå er du gift med rikdommen, og døra gikk i lås Og je går ute dag og natt, og du er sætt på bås Med giftering og perlesnor og rullgardin og seng Je vil kviske deg den trøsta som je trur du ofte treng .. Vi MØTTES du og