Alf Prysen — Mai-Måne

Nå seile mai-månen over siljukratt og enger Og smile skakt med tæinnbyll tel en gutt som låg å gret Og linerla i reiret ligg med varme, vide venger Og veit hu er i pakt med Farah Dibahs hem'lighet Den lyser mildt og stille mot et pinnsvinpar som grynter Og gjør i stæinn ei boso under rota på ei gran Så blunke'n mot et diadem der brura stolt og pynte' Legg ut med fotografen sin på livets osean Den siler bleike lyset mot ei gran som står å tenkje Der den med raue kongler vifte himmelkvelven bar Så lyser'n litt på stjerna som i senga ligg å blenkje Og kvile trøtte bæssmorbein på store honorar Og når'n har seilt runden over blomstereng og bakke Så møt'n sinte sputniker som òg vil vara med Og opp det vil dom! Opp og opp, men je vil heller takke Den kar'n som i sin visdom sendte gammelmånen ned