Alf Prysen — Nå dikte vi visa om våren

Nå dikte vi visa om våren For nå har det b'ynt å snø Og redskapen står utpå jordet Og seile sin egen sjø Men vent nå tel jorda får snudd seg Så blir det mildvær og tø Nå dikte vi visa om glea For nå er kjærringa sur Og kjeften går kvast som et sagbruk Æilt i en eneste dur Men vent tel hu b'yne å angre Da tier hu som en mur Nå dikte vi visa om lykka For nå går det godt kæin du tru Grisen har rausjuken, gampen er hæilt Og lensmæinn tok pæint i ei ku Men når det tel bottnes med sorgen Er ulykka nødt for å snu! Da regne det peeng frå skya Og tette att æille høl Og kjærringa kjem imot meg Gloande varm som ei køl Men det blir ei æinna vise Og den vil je ha for meg sjøl