Alf Prysen — Peppersvennvise

Je burde kanskje synge litt om jinter je har møtt Om jinter som har feste seg og jinter som har fløtt Men hjertet mitt har skofte Som hjerter gjør så ofte Og det å møte jinter er da noe en gjør støtt Je møtte mange jinter som nå er langt av lei Og mange har je nare, og mange nare meg Nå sitt je her åleine Og tenkje litt og meine Men om je tenkje riktig, det blir en sak for seg Je tenkje meg en stæga med mange, mange trinn Der giftegærn ungdom ska finna maken sin Så finn du den du meine Er den eneste og eine Og syns at hu står jevnhøgt med stægaplassen din Så kjæm det rare verset je nesten itte kæin For æille har sin stæga i sin egen tankes læind Og om du står på stægan din Med jinta jevnhøgt trinn ved trinn Står jinta på sin egen, ved himmelrikes grind Så møtte du ei jinte du sjøl var litt for god Det var for stutt ved jorda på stægan der hu sto Du tenkte: «Det får vara,» Og lette jinta fara For sjøl så rei du lykkelig på regnbågåns bro Det ska så lite skelja før stægan blir for stor Et navn med gammal klang i, litt ros du fekk i fjor En tanke fin og drømmeblå Som begge går og gjømme på Og derfor knuse andre under jønnbeslåtte skor Å jinter, å jinter, å hjertet mitt for dekk Nå går je her som peppersvenn og dæinse litt og drekk Og rulle overeine... En har det best åleine... Det er den gamle visa for den som ingen fekk!