Alf Prysen — Vårvise

Og jinta skulle ut og svinge på seg litt For svinge seg ska jinten' gjæra Og da hu kom i gangen, helste hu så blidt For bæssmor hennes sto i døra Og gamla la i veg med survetona si: «Å kjære vakre vene dotterdotter mi Tæk du itte på deg vinterkåpa di Straffa ska du få føle! I mårå er du forkjøle.» «Å kjære bæssmor, nå lyt du sæinse D'er æiller fali for den som dæinse Men den som står i ei trekkfull dør Kæin bli så krimfull som æiller før.» Og jinta la i veg så kåplaus hu var For tynnkledd ska jinten' fara Ved stabbursnovet sto en skjeggete kar (far hennes skulle vara) Og gubben klæmte på med bullervisa si: «Nå drag du deg hem i skikkeli ti! I mårå ska vi setta tilipotet vi Og vekkjeklokka står og kræv deg Så nåde deg om du forsæv deg!» «Å kjære far min, nå lyt du sæinse D'er æiller fali for den som dæinse Men den som vaka der klokka går Hæin sæv som regel før klokka slår.» Og jinta vrei seg laus og slo opp en skratt For frie ska jinten' dæinse Men mor hennes oppi låvgluggen satt Og skreik at a skulle stæinse Og mora la i veg med jammerlåta si: «Du dæinse tel du miste respekta di Men følje dom deg hit tel låven for å fri Sitt je nå her i gluggen Og je ska både slå og lugge'n.» «Å kjære mor mi, nå lyt du sæinse D'er æiller fali for den som dæinse Men den som æilt inni låven står Er æiller sikker på håss det går.» Og jinta kom på dæinsen, lettbeint og varm For varme ska jinten' kåmmå Hu kasta seg gla i ungguttens arm Og svingte seg med det såmmå Og bæliespellet spelte vakkerdæinsen sin: «Stø deg nå godt mot høgerarmen min Så ska du få lufte sammarskjolen din Og cheinse og slå opp hæla For glea som fins i væla.» Og denna lærdommen ska du sæinse: D'cr æiller fali for den som dæinse Men står du stille og følje med Da er det fali, da kæin det skje!