Fred kerstrm — Storbynatt

Jeg går og drømmer i den lange gate På bunnen av den milevide by Så langt jeg øyner løper denne flate Som skinner med en glans lik valset bly I skjæret fra de høie buelamper For det er natt. Og det er lyst og godt Her nede på de asfalterte dybder Forlengst er dagen og dens mørke gått Nå er tiden da de gode sover En klokke slår den annen time inn Det runger langsomt fra et sted høyt over De mange buelampers hvite skinn Som i en veldig tunnel klinger lyden Av mine skritt imellom vegg og vegg En kvinne smyger hånden i min lomme Og henger ved meg som en sulten klegg En prikk av lys blir synlig langt derhenne Hvor gaten ender i en loddrett sprekk Det dirrer av en lyd jeg skulle kjenne … Og prikken ble en bil. Men den er vekk Jeg hører motorsurret langsomt svinne Langt inne mellom disse tause hus Men fjernt, som fra en kjempestor konkylie Slår byen ut sitt monotone sus Og varm av lykke går jeg her og kjenner: I dette dyp har jeg mitt hjem, min rot For her er allting skapt av menskehender – Fra lyset ned til stenen ved min fot Her blinker ingen stjerner gjennom natten Som stumme trusler om en evighet Her hvisker ikke mulmet mot mitt øre Sin uforståelige hemlighet